Populærkultur og spenning

Sissel Undheim

Sissel Undheim

Marie von der Lippe

Marie von der Lippe

Oddrun M. H. Bråten responderer på Populærkultur og spenning med Sissel Undheim og Marie von der Lippe

I dag er mange barn og unge ganske ukjente med tradisjonelle former for religionsutøvelse, som for eksempel kirkegang. Samtidig er det mer enn sannsynlig at de har møtt på «biter» av religion i kulturelle utrykk ment for underholdning og lek. I filmer og TV-serier, bøker, tegneserier, blader, onlinespill og andre dataspill, brettspill, rollespill, eller kanskje til og med i Lego.
Oddrun M. H. Bråten

Oddrun M. H. Bråten

Takk for muligheten til å gi respons på KRLE-poden på temaet religion i populærkultur. Først vil jeg gi noen kommentarer til det som sies om faget og forskningen innledningsvis. Deretter organiserer jeg responsen i følgende tema:   

  1. Å gjøre bruk av religion i populærkultur i KRLE faget kan begrunnes i gjeldende læreplaner
  2. Tekstlig grunnlag
  3. Pedagogiske begrunnelser
  4. Religion i film
  5. Innvendinger mot religion i populærkultur som innfallsvinkel
  6. Legg et grunnlag og «gi» temaet til elever (og studenter)!
  7. Kontroversielt?
     

Om faget og forskningen

Først vil jeg si at pod-master Aukland har oppfattet en veldig viktig «spenning» i dette faget, mellom to typer mål som begge er politisk «villet»: På den ene siden å forvalte kulturarven. Dette inkluderer å sosialisere alle elever inn i ideen om kristendommen og humanismen «som kulturarv».  På den annen side skal faget bidra til kunnskap om religioner og livssyn, begrunnet i behovet for å forstå verden vi lever i.  I begge disse overordnede (og tilsynelatende motstridende) målene ligger det potensiale som ikke utnyttes godt i dag.

Religion i populærkultur er en innfallsvinkel som åpner opp for noen nye muligheter. Jeg har gjennom flere år jobbet med dette som en del av undervisningen for studenter på lærerutdanningen i Trondheim (tidligere HiST, nå Institutt for lærerutdanning, NTNU). Nedenfor vil jeg dele noen tanker og erfaringer fra dette, men først må jeg få korrigere Sissel Undheims påstand om at det ikke finnes empirisk forskning om faget i praksis. Det gjør det. Vi finner dette i flere avhandlinger samt noen bøker. For en oversikt se for eksempel Skeie og Bråten (2014).

Et eksempel er boka RLE i klemme (Fuglseth red. 2014). I denne studien gjorde jeg sammen med 10 andre forskere fra Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark, nettopp en utforsking av RLE faget i praksis, derav undertittelen: Ein studie av det erfarte RLE-faget. Her beskrives og diskuteres faget i praksis basert på 12 case studier av enkeltskoler, samt en survey. Som tittelen indikere finner vi i praksis et fag under press, «i klemme» mellom ulike krav. Dette er tema i flere av kapitlene, og for eksempel i Kathrine Moen (Nord-Universitet) kapittel «Engasjement og varsomhet». I frykt for å gjøre noe feil i et fag der det står i læreplanen at man må viser varsomhet, er det en fare for at lærere ønsker å gjøre faget så «trygt» at det blir dørgende kjedelig og lærebokstyrt.

I mitt egent kapittel om bruk av lærebøker i faget, påpeker jeg blant annet dette som Undheim sier, at etter mange år med uro, var det en forventning om ro etter 2008. I kapitlet siterer jeg foreldre i studien som forteller at deres barn har gått gjennom det meste av sitt skoleløp uten bøker, fordi forlag ikke har prioritert å produsere bøker i faget, og skoler ikke har prioritert å kjøpe dem inn. Nå så vi imidlertid at nye bøker var i ferd med å bli tatt i bruk. Etter endringene i 2015 er disse igjen utdaterte: ikke når det gjelder innholdet, som er uendret, bortsett fra at delene om kristendom skal vektes mer, men når det gjelder navnet på faget. De hyppige endringene i formell læreplan og tregheten i produksjon og innkjøp av oppdaterte bøker skaper avstand mellom formell læreplan og politisk nivå, og faget i praksis.  

Så kan man spørre: trenger man lærebøker i faget? Undervisningen kan så klart bli like bra uten, men dessverre er det slik at flere og flere lærere i faget har liten eller ingen utdanningsbakgrunn for det, etter at det har blitt valgfag i lærerutdanningen (siden 2010). I lys av disse realitetene er min konklusjon at man både trenger gode lærebøker til støtte for de mange som underviser med lite eller ingen utdanning i faget og gode lærere som ikke følger lærebøker slavisk.

Så langt faget og forskningen i denne omgang, nå tilbake til temaet religion og populærkultur i KRLE-undervisningen.
 

Å gjøre bruk av religion i populærkultur i KRLE-faget kan begrunnes i gjeldende læreplaner

Temaet religion og populærkultur kan begrunnes i læringsmål i gjeldende rammeplaner for lærerutdanningen som handler om «kunnskaper om religioner og livssyn». Måten religion kommer til utrykk gjennom populærkulturen er viktig kunnskap om religion i vår tid.

Som læreplans-underlag finner jeg støtte i KRLE-planen (fra 2015) sine innledende deler, i formuleringer som: «Kunnskap om religioner og livssyn er vesentlig for enkeltmennesket, for å kunne tolke tilværelsen og for å forstå kulturer i ens eget samfunn og i samfunn verden over. Barn og unge i dag møter et mangfold av kulturpåvirkninger og verditradisjoner.» Her er kanskje den intenderte meningen «religion i flerkultur», men jeg vil hevde at religion i (populær-) kulturelle utrykk er en rimelig tolkning.

Videre i læreplanens innledning heter det at «Undervisningen skal stimulere til allsidig dannelse og gi rom for undring og refleksjon». Her kan populærkulturelle uttrykk være egnet. Vi finner også formuleringen «I undervisningen skal det benyttes varierte og engasjerende arbeidsmåter som skal bidra til å formidle alle sider ved faget». Bruk av film eller andre populærkulturelle utrykk kan nettopp bidra til at arbeidsmåtene blir varierte og engasjerende.

I læringsmål etter 10. trinn kan man lese at: «Mål for opplæringen er at eleven skal kunne samtale om å forklare hva religion er, og vise hvordan religion kommer til uttrykk på ulike måter.» I dag kommer religion blant annet til utrykk gjennom populærkultur. Populærkulturen er viktig for distribusjon av religiøse utrykk, og for alminneliggjøring av dem. I populærkulturen reformuleres religiøse forestillinger og religiøst innhold, og det skapes også nye religiøse (eller spirituelle) utrykk. Å ta utgangspunkt i populærkulturelle utrykk kan også være utmerket for å få liv i en diskusjon om hva religion ER. Eller ikke er.

En kan altså finne støtte både i gjeldende rammeplan for lærerutdanningen og læreplan for grunnskolen for å trekke inn religion i populærkultur i faget.
 

Tekstlig grunnlag

Boka Det folk vil ha: Religion i populærkultur (Endsjø & Lied 2011) har vært det viktigste pensumgrunnlaget for temaet hos oss i Trondheim. Den ble en viktig inspirasjon til å jobbe med temaet i undervisningen. «Didaktiseringen» av det har jeg gjort selv, men ikke skrevet noe om, før nå. I Universitetsforlagets omtale av boka heter det at:

En rekke analyser av reklame, tv-serier, blogger, blader, fornøyelsesparker, musikk, interiør og film viser at religion er svært tilstedeværende. Religion gir mening i Disneyland og Prada-reklamer, i Istid-filmene og Melodi Grand Prix. Gjennom eksempler som disse, viser forfatterne både hvilke religiøse elementer eller forestillinger som tas i bruk, og hvordan de brukes i hverdagens fortellinger og uttrykksformer.

Jeg synes denne boken fungerer bra som tekst-grunnlag, den er faglig solid og studentvennlig. Andre tekster kunne kanskje også vært aktuelle, for eksempel fra noe av den pågående forskningen.[1] Så langt jeg vet er det ingen fagdidaktiske prosjekter innen temaet, så her burde noen gripe sjansen!
 

Pedagogiske begrunnelser

Inkludering av temaet religion og populærkultur kan begrunnes pedagogisk. En fordel med populærkultur generelt er jo at det er populært, og dermed er egnet til å skape engasjement. I lærerutdanningssammenheng har jeg lagt vekt på det som et fagdidaktisk tema.

Et allment pedagogisk prinsipp er at man skal starte med det som er kjent for deretter å gå til det ukjente og lære noe nytt. I dag er mange barn og unge ganske ukjente med tradisjonelle former for religionsutøvelse, som for eksempel kirkegang. Samtidig er det mer enn sannsynlig at de har møtt på «biter» av religion i kulturelle utrykk ment for underholdning og lek. I filmer og TV-serier, bøker, tegneserier, blader, onlinespill og andre dataspill, brettspill, rollespill, eller kanskje til og med i Lego (se Undheim 2017). I undervisningen kan man dra veksler på elevers erfaringer med religion i populærkulturen.

Jeg ser et stort potensiale særlig i temaet «spill», et tema jeg selv ikke har hatt anledning til annet enn å nevne i egen undervisning. Jeg vet at religion i spill er et forskningstema (se for eksempel denne nye Routledge-antologien), og tror det vil være en kjempegod ide å undersøke hvordan vi kan utnytte dette i religionsdidaktikken. Mange spill som spilles enten på brett, som live rollespill, som online eller ikke-online dataspill, har religion som en viktig komponent. Når man spiller «Civilization» eller andre dataspill, blir valg av religion en faktor som får betydning for spillets utfall. Hva lærer de om religion gjennom det? Hvordan kan dette brukes som innfallsvinkel til KRLE undervisning? Dette kan også være en viktig kilde til forkunnskaper om religion, slik Percy Jackson-serien er for ungdommene Undheim møtte på stand på forskningsdagene.
 

Religion i film

Å bruke film i undervisningen er det jeg har jobbet mest med. Dette har også pedagogiske hensikter, som å skape variasjon i undervisningen, eller at det er en effektiv måte å få fortalt en historie på for å holde på elevenes oppmerksomhet. Dette har vi jobbet lenger med enn siden 2011, da vi satte det inn i en videre ramme som en del av temaet religion i populærkultur.

Det finnes mange aktuelle filmer man kan bruke å jobbe med, og det gjøres nok også selv om vi ikke vet noe sikkert om hvordan og i hvilken grad. Selv har jeg og kolleger her i Trondheim brukt Veiviseren, Kautokeinopprøret, Jesus fra Montreal, filmen om Martin Luther, Matrix, Avatar og Star Wars. Ingen av disse er veldig barnevennlige, men vi kunne valgt for eksempel Kun Fu Panda eller Prinsen av Egypt, eller kanskje De fem legendene, hvor Påskeharen, Julenissen, Tannfeen og Sandmannen («Jon Blund») blir mer eller mindre virkelige alt etter som barna tror på dem eller ikke. Den kan fungere som en inngang til spørsmålet om hva religiøs tro er.

Vi finner en mengde aktuelle filmer. Noen er «rene» framstillinger av kortere eller lengre fortellinger fra religionene, fra bibelhistorien eller fortellinger fra Ramayana, for å nevne noe. Vet du hva du leter etter kan du finne filmeksempler til nesten ethvert tema, for eksempel på YouTube.

Korte snutter kan være lett å ta i bruk, mens lengre filmer er mer krevende på grunn av de knappe tidsrammene for KRLE-faget i skolen (ca. 2t per uke). For å få til dette kan man se etter muligheter for tverrfaglighet, for eksempel med samfunnsfag, norsk eller kunst og håndverk. Da kan man få flere timer til rådighet, og samtidig en god kontekst for å lære noe mer om religion.

Selv har jeg lagt min elsk på filmer som «trikser og mikser», som leker med religion, og har særlig jobbet med Matrix, Avatar og Star Wars. Star Wars finner jeg særlig interessant på grunn av omfanget av materialet, og det brede kulturelle nedslagsfeltet. Historien om filmene og «franchisen» strekker seg over flere tiår, og historien i filmen strekker seg jo over generasjoner, slett ikke ulikt store epos fra «virkelige» religioner. Og så er det selvsagt interessant at det faktisk har oppstått en religion i kjølvannet av det hele, nemlig Jediismen (for mer, se Markus Davidsens forskning om fiksjons-baserte religioner).

Nylig hadde jeg faktisk en student, Sunniva Halvorsen, som skrev oppgave om Jediismen. Hun var opptatt av «hvordan populærkulturen har en viktig innvirkning på hvordan mennesker, spesielt barn, oppfatter religion, og hvordan vi kan bruke det som en ressurs i undervisningen», og ville «drøfte hvordan undervisning med utgangspunkt i fiksjonsreligionen og filmene kan være relevant og ha en verdi for elever i den norske skolen i dag.» Hun var også interessert i å finne ut mer om hvordan populærkulturen påvirker oppfatningen av religion, spesielt hos barn. Problemstillingen ble «Hvordan påvirker Star Wars som populærkultur barns læring av religion, og hvordan kan vi bruke dette i undervisningen?».

Noe av det hun kommer fram til, er at «På grunn av at det er rundt oss hele tiden, bør vi bruke det for det som det er verdt, også i undervisningen. Mange elever kan slite med å bli motivert for undervisning i religion.» For henne ble dette med motivasjon for undervisningen viktig. Hun og andre studenter med et engasjement for faget kommer ofte tilbake fra praksis og vil tematisere dette i oppgaver. Hun poengterer imidlertid også at det er viktig at populærkulturen ikke blir kun underholdning, men det får verdi for elevene ved at man har et kritisk og analytisk blikk, så de får et godt læringsutbytte av undervisningen.
 

Innvendinger mot religion i populærkultur som innfallsvinkel

Et problem med temaet er at populærkulturen, særlig i ungdomskulturen, beveger seg så raskt at vi faglige/ lærere/ «gamliser» ikke har sjans til å henge med. Percy Jackson, for eksempel kjenner jeg selv bare gjennom andres omtale. Samtidig har jeg opplevd at Star Wars kan være ganske ukjent for en del studenter, hvis det ikke tilfeldigvis er deres «greie». En måte å omgå dette problemet på er å gi dem redskapene til å «se» religionen i filmene, for eksempel ved å analysere en film sammen med dem. Du som lærer kan viser dem noe du er fortrolig med, gjerne noe gammelt, som Matrix, Avatar eller Star Wars. Deretter kan man slippe dem løs på ting de velger selv. Da er det viktig at læreren («gamlisen») viser respekt for elevenes/ studentenes egen ekspertise.

Det kan også være en innvending at de voksne kanskje bør la ungdommene ha noe for seg selv. Noen kan kanskje oppleve det som invasjon av noe som ellers er skjermet fra de voksnes blikk og krav, krav om at også her er det noe som skal læres og presteres. Her må læreren utøver et skjønn som kun kan utøves av den som er nær elevene og som kjenner dem. Der noen vil oppleve dette som invaderende, vil kanskje andre bli glad for de voksnes interesse for det de kan og vet noe om.
 

Legg et grunnlag og «gi» temaet til elever (og studenter)!

Ideene er mange, men jeg kommer bare «så» langt hver gang. Jeg vurderer at jeg ikke kan bruke mye undervisningstid på dette, med utgangspunkt i gjeldende læreplaner. Men vi kommer lenger de gangene vi har gitt studenter oppgaver knyttet til det. Da får vi utviklet temaet, analysert flere filmer, eller reklame, spill osv.

Sist jeg hadde temaet tok jeg inn studenters refleksjonslogger etter timene, og her er noe av det de sa om hvorfor man bør bruke religion i populærkultur som innfallsvinkel til faget:

  • «Vise fram i skolen at det finnes mange typer religion, og at religion ikke nødvendigvis er sånn det fremstilles i lærebøker».
  • «Det er relevant fordi det vil gjøre elevene mer bevisst på at det finnes mye religion i media og ellers i samfunnet som vi kanskje ikke tenker på at er religion».
  • «Religion gjennomsyrer alle aspekter i kulturen, om vi vet det eller ikke. Det å bruke film/ musikk/ ting som trender, og dra paralleller til religion, kan gjøre det lettere å forstå religion, men også å øke elevenes interesse for faget. Det blir ikke bare et abstrakt og historisk perspektiv (…) men konkrete og håndfaste kulturelle fenomen som elevene kan relatere seg til i sin hverdag».
  • «Det kan kanskje være med på å belyse følelser og engasjement troende har til sin religion, når de ser det i lys av noe som de selv er opptatt av».

    Loggene er fulle av gode argumenter og refleksjoner. Rådet mitt for de som vil jobbe med en slik innfallsvinkel er derfor: gi det til elevene, gi det til studentene, når de bare har fått noen redskaper. Jeg har blitt overrasket noen ganger, for eksempel når jeg har sett Matrix med studenter, over i hvor liten grad de har oppfattet all religionen som jeg ser med mine «religionsviterøyne». Men når de først ser det, da har de sett det! Da kan studentene se en ny film på lignende vis, enten for en oppgave eller for sine egne elever.
     

Kontroversielt?

Jeg er enig med Sissel Undheim i at lærerutdanningen skal utfordre skolefaget, men er faktisk usikker på om det er det jeg gjør når jeg underviser om religion i populærkultur. Jeg mener det kan begrunnes i gjeldende læreplaner, som en del av et større bilde, og at det burde være ukontroversielt. Det å lære elever å kjenne igjen elementer fra religion er en viktig ferdighet i en verden der religionsbitene flyter rundt og brukes fritt.

All religion er mediert, men det er mange medier. Da Gutenberg trykte sin første bibel, representerte det det nye mediet «trykt bok». Formidling gjennom dette nye mediet endret europeeres forhold til religion. I media og gjennom ulike medier, foregår «kommunikasjon om og med hypotetiske guder og makter».[2]

Spørsmålet om hvordan nye medier og plattformer påvirker menneskers forhold til religion i dag er et legitimt tema å undersøke, både i forskningen og undervisningen om religion!

 

[1] Det er flere som forsker i feltet, jeg har ikke noen god oversikt, men The Journal of Religion and populær culture vil antagelig kunne være en interessant kilde å søke i: http://muse.jhu.edu/journal/559

[2] Jfr. Gilhus & Mikaelsons (2001, s. 29) definisjon: «Religion er menneskers forhold til forestillingsunivers som kjennetegnes av kommunikasjon om og med hypotetiske guder og makter».
 

Referanser

Endsjø, D. Ø. & Lied, L. I. (2011). Det folk vil ha. Religion og populærkultur. Oslo: Universitetsforlaget.

Fuglseth, K. (red) (2014). RLE i klemme: Ein studie av det erfarte RLE-faget. Trondheim: Akademika.

Gilhus, I. S. & Mikaelson, L. (2001). Nytt blikk på religion: Studiet av religion i dag. Oslo: Pax forlag.

Halvorsen, S. (2017). Jediisme, Star Wars og populærkultur i religionsundervisningen. Upublisert studentoppgave ILU, NTNU.

Skeie, G. & Bråten, O.M.H. (2014), Religious Education at Schools in Norway. I Rothgangel, M., Skeie, G. & Jäggle (eds). Religious Education at schools in Europe. Part 3: Northern Europe. Wien: Vienna university press (V&R).

Utdanningsdirektoratet: Læreplan i kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE), https://www.udir.no/kl06/RLE1-02/Hele/Formaal

Undheim, S. (2017). “The Sacred Power of Lego-Chi. Mediatized Spirituality in Lego, Legends of Chima. Volume 25, Issue 1, February 2017. Special Issue: Intersections of the Popular and the Sacred in Youth Cultures., p. 66-86. http://journals.sagepub.com/toc/youa/25/1