Hindubarna

Hindubarna

 Tove Nicolaisen

Tove Nicolaisen

 

Knut A. Jacobsen responderer på Hindubarna med Tove Nicolaisen

Dette var ikke en religiøs konflikt fra tamilenes side, men enkelte lærde buddhister på Sri Lanka må ta mye av ansvaret for å ha vært drivkraften i den anti-tamilske ideologien.
 Knut Axel Jacobsen

Knut Axel Jacobsen

Ilam-tamiler

Den største gruppe hinduer i Norge er tamiler fra øynasjonen Sri Lanka sør for India. Disse tilhører en annen etnisk gruppe enn tamilene fra delstaten Tamil Nadu India, selv om de har samme språk. Tamilene fra Sri Lanka kalles Ilam-tamiler (også Ilattamiler, se Schalk 2019). Ilam-tamilene er en etnisk gruppe, ikke en religiøs identitet. Ilam er det gamle tamilske navnet på Sri Lanka. Rundt 15 000 personer med familiebakgrunn fra Ilam er bosatt i Norge. Ilam-tamilene er etterkommere etter Jaffna-kongedømmet nord på Sri Lanka (1215–1624). Dette riket tok slutt da det ble erobret av Portugal på begynnelsen av 1600-tallet. Fra 1660 kontrollerte Nederland Sri Lanka, og i 1815 tok England herredømme over øya som siste kolonimakt. Det området som nå danner nasjonen Sri Lanka besto av flere riker, og kolonimaktene Portugal og Nederland forente ikke disse, men styrte dem hver for seg. England derimot administrerte Sri Lanka som en politisk enhet, og da Sri Lanka ble gitt selvstendighet i 1948, gjenopprettet ikke britene de gamle politiske enhetene. Tamilene fikk ikke tilbake sitt Jaffna-kongedømme, men hele øya ble gjort om til en nasjon. I denne nasjonen ble Ilam-tamilene en minoritet på under 20 prosent og de buddhistiske singaleserne utgjorde flertallet. Britene hadde hentet arbeidskraft fra Tamil Nadu i India til å arbeide på teplantasjer i Sri Lanka, som kompliserte det etniske mangfoldet ytterligere. Disse tamilene hadde ikke noen felles identitet med Ilam-tamilene selv om de hadde samme språk. De var indere, ikke Ilam-tamiler. Ilam-tamilene hadde gjort det godt under britene særlig på grunn av utdannelsesmuligheter, men også av andre grunner, og britene var klar over at de overlot tamilene som en minoritet i en ny nasjon, med singalesisk flertall, men de trodde at siden tamilene hadde gjort det så bra under kolonistyret, ville det gå dem bra også i den nye nasjonalstaten. Det gjorde det ikke. Buddhistisk nasjonalistiske politiske synspunkter dominerte partiene som fikk flertall i valgene og disse startet en anti-tamilsk politikk, mest beryktet var “Sinhala–Only-Act” som ble vedtatt i 1956 og som ble en måte for singaleserne å oppnå dominans over den tamilske minoriteten. Sri Lanka ble definert religiøst som buddhistisk og språklig som singalesisk. Dette ga grunnlag for diskriminering og forfølgelse av tamiler. LTTE (Liberation Tigers of Tamil Eelam) ble grunnlagt i 1976 av Vellupillai Prabhakaran som mente kamp for å få en egen nasjon var beste utvei. LTTE kom vinnende ut av konkurransen mellom ulike tamilske politiske grupper. Prabhakaran hadde kristen familiebakgrunn. Dette var ikke en religiøs konflikt fra tamilenes side, men enkelte lærde buddhister på Sri Lanka må ta mye av ansvaret for å ha vært drivkraften i den anti-tamilske ideologien. De insisterte på at buddhismen og det singalesiske språk skulle definere nasjonen.

I juli 1983 under anti-tamilske pogromer ble et stort antall tamiler drept, kanskje flere tusen, i det som er blitt kalt “Black July”, tamilske forretninger og hjem ble brent ned og over 100 000 ble drevet fra hjemmene sine. Massakren i 1983 regnes som begynnelsen på krigen mellom LTTE og den srilankiske staten. LTTE hadde lenge stor militær suksess, men i 2009 knuste den srilankiske hæren LTTE i en massakre der flere titusen tamiler ble drept. Motivet for denne utryddelsen synes å ha vært hevn. Det var ikke sammenhengende krig mellom 1983 og 2009, men flere ulike kriger, og Norge ble involvert i å forhandle frem en forlengelse av en slik fredsperiode. Det synes imidlertid som om begge partene brukte forhandlinger til å teste hva det var mulig å oppnå med forhandlinger mens de selv rustet opp fordi de ikke forventet noen fredelig løsning. Ingen fikk heller av den andre part de løfter som ville vært nødvendige for at krigen skulle ha opphørt. 

Ilam-tamilenes historie  er en sentral ramme og kontekst for å forstå og formidle hva som foregår i hindutempler i Norge. I de tamilske templene i Norge er det en tamilsk identitet som feires. Religion blir et viktig element i bevaring av den tamilske arven og identiteten, for å gjenopprette normalitet i nye omgivelser, og for å overføre diasporabevissthet til nye generasjoner. Ilam-tamilsk hinduisme illustrerer at for å forstå hinduismen i Norge er kunnskap i globalhistorie uunnværlig. Alternativet til historisk dybdekunnskap er overfladiske plattheter.

Mangfold i gudsforestillinger

Episoden om hindubarna får fint frem noen sider ved hinduismens polysentrisme, epistemologiske toleranse og polymorfe monoteisme (se Lipner 2010). Litt informasjon om hinduismens gudinner, og spesielt Thurkkai Amman (Durga), og om kjønnspolariteten i guddommen, kan utfylle det som presenteres i episoden. Gudene som presenteres i programmet, Sivan (Shiva), Murukan (Murugan), Pillaiyar (Ganesha) er alle mannlige. Det er riktignok flest templer i Norge tilegnet Pillaiyar, og deretter Murukan (se Jacobsen 2018), men det nest største hindu-tempelet i Oslo, Sri Jeya Durkkai Amman Kovil, som tilhører organisasjonen Norges Saivite Hindu kultur senter, er tilegnet Thurkkai Amman (Durga). Her tilbes hun som Shakti, universets guddommelige kraft (som også manifesterer seg i alle kvinner, se Devimahatmya), alene på det sentrale alteret. Siden tempelet tilber gudinnen alene og ikke med en mannlig gud ved siden av seg på alteret, peker det i retning av Shaktismen, men gudinner tilbes også i alle andre hindutempler i Norge. 

 Ganesha med konene Siddhi og Riddhi. Maleri av Raja Ravi Varma.  Fra WikiCommons .

Ganesha med konene Siddhi og Riddhi. Maleri av Raja Ravi Varma. Fra WikiCommons.

Ofte når guddommen personifiseres på alteret, er det som et par, gud og gudinne. For mange hinduer har guddommen en mannlig og en kvinnelig pol: Vishnu og Lakshmi, Krishna og Radha, Rama og Sita, Shiva og Shakti. Denne dualismen bygger på samkhyasystemets innflytelsesrike forestilling om at til grunn for universets mangfold er det to uavhengige komponenter, Purusha (bevissthetsprinsippet) og Prakriti (urmaterien), som har hatt en enorm betydning for hinduers forestillinger om det guddommelige. Purusha blir tenkt på som mannlig og Prakriti kvinnelig. Til og med Ganesha har gudinne-partnere, hans shaktier, som er personifikasjoner av begrepene intellekt (Buddhi), guddommelige evner (Siddhi), og velferd (Riddhi), noe som alt for sjelden nevnes når han omtales.

Noen gudinner tilbes alene som den høyeste guddom og Thurkkai (Durga) er en slik gudinne. Ifølge Devimahatmya forblir hun ugift fordi ingen er hennes like, det vil si fordi hun alene er den høyeste guddom. Men hun blir også dradd inn i shivaismens mytologi og noen ganger identifisert med Parvati, og som mor til Murukan og Pillaiyar. Selv om faren til Murukan og Pillaiyar er Sivan, passer ikke Thurkkai helt til et skjema som er mye brukt for å forstå gudinner i hinduismen, dualismen mellom ville og tamme gudinner, ukontrollert og kontrollert kvinnelig kraft. Thurkkai kontrollerer selv sin kraft. 

 Darshan av Thurkkai i Sri Jeya Durkkai Amman Kovil i Oslo. Foto: Knut A. Jacobsen

Darshan av Thurkkai i Sri Jeya Durkkai Amman Kovil i Oslo. Foto: Knut A. Jacobsen

I Sri Jeya Durkkai Amman Kovil i Oslo er det tre hovedaltere med statuer (murtier) innerst i tempelet, og det er de samme gudene som i Murukan-tempelet på Ammerud (Sivasubramaniyar Alayam), men deres oppstilling er annerledes. I Murukan-tempelet er Murukan i midten sammen med sine to koner (Devayanai og Valli), og altrene til Pillaiyar og Thurkkai er på hver side. I Sri Jeya Durkkai Amman Kovil derimot er Thurkkai i midten og med hennes to sønner på side-alterene. Her er det fokus på henne som uavhengig guddommelig kraft. 

 Durga er en panhinduistisk gudinne. Den største hindu-festivalen i Bengal er en feiring av henne. Ved avslutningen av festivalen byr man farvel til gudinnen og statuene nedsenkes i elven Hooghly. Foto: Knut A. Jacobsen.

Durga er en panhinduistisk gudinne. Den største hindu-festivalen i Bengal er en feiring av henne. Ved avslutningen av festivalen byr man farvel til gudinnen og statuene nedsenkes i elven Hooghly. Foto: Knut A. Jacobsen.

På mine besøk i dette tempelet over en periode på mer enn tolv år har jeg notert at flertallet av de som kommer til tempelet, er kvinner, etter min vurdering rundt 70 prosent. Jeg har spurt folk i tempelet om å kommentere på dette, og fått svaret at generelt flere kvinner enn menn går i tempel, slik at det i de fleste templene er mest kvinner. Det er flest kvinner fordi en av grunnene for å få utført tempelritualer for seg er å sikre familiens velferd, og kvinner har størst ansvar for familiens velferd. Jeg har også spurt om det at så mange av de besøkende i tempelet er kvinner har å gjøre med at hovedguden i dette tempelet er kvinnelig. Ingen støttet egentlig dette, og flere svarte at dette egentlig ikke gjorde noen forskjell siden det var hennes kvalitet som guddommelig og ikke hennes kjønn som gjorde at de kom til dette tempelet (se Humes 2000 for tilsvarende data fra Vindhychal in Uttar Pradesh). Thurkkai er en gudinne, ikke en kvinne. Men standardsvaret på hvorfor de gikk i dette tempelet og ikke i det største Tamil-tempelet, Murukan-tempelet på Ammerud, var at hvis man spør Murukan eller Pillaiyar om få oppfylt et ønske, går de til moren sin Thurkkai og spør henne, så derfor er det også mye bedre for menneskene å gå direkte til moren. Dessuten, en mor regnes også som mer omsorgsfull enn en far. 

En spesiell konstellasjon av murtier finnes i tempelet til Norges hindu religious service senter i Oslo. Tempelet kalles Sri Ganapathi thurkhai-temple og er det minste av Ilam-tamiltemplene i Oslo. Tempelet har to hovedmurtier, Thurkkai og Pillaiyar. De sitter ved siden av hverandre på hovedalteret som den kvinnelige og mannlige delen av guddommen, men i dette tilfelle ikke som mann og kone, men det er mor og sønn som utgjør guds kvinnelig og mannlige del. Grunnleggeren av tempelet visste at dette var uvanlig og lurte på om det var teologisk akseptabelt å plassere Thurkkai og Pillaiyar slik, og han kontaktet Ilam-tamilske teologer i England for å få tillatelse. Tillatelse ble gitt. Da jeg intervjuet ham et par år etter åpningen av tempelet, mente forstanderen at dette var det eneste Pillaiyar-Thurkkai tempelet i verden. Både Pillaiyar og Thurkkai fjerner hindringer og oppfyller ønsker, og de har begge bevist dette utallige ganger, ifølge forstanderen. De besitter begge sterk lykkebringende kraft. 

Shaktismen, tilbedelse av gudinnen som høyeste guddom er en svært sentral del av hinduismen, og også i Norge, og disse kommentarer er gitt for å utfylle det bildet av hinduismens polysentrisme, epistemologiske toleranse og polymorfe monoteisme som episoden gir et lite glimt av. 
 

Litteratur

Humes, Cynthia. "Is the Devi Mahatmya a Feminist Scripture?," i Alf Hiltebeitel og Kathleen M. Erndl (red.), Is the Goddess a Feminist? The Politics of South Asian Goddesses, 123–50. Sheffield: Sheffield Academic Press, 2000.

Devi-Mahatmya. Oversatt av Knut A. Jacobsen, i Hyllest til Gudinnen: Visjon og tilbedelse av hinduismens store Gudinne. Oslo: Emilia, 2007,  91-155.

Jacobsen, Knut A. Verdensreligioner i Norge. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 2018.

Jacobsen, Knut A. og Ferdinando Sardella (red.). Handbook of Hinduism in Europe. Leiden: Brill, utgivelse 2019.

Lipner, Julius. Hindus: Their Religious Beliefs and Practices.  2. utg. London: Routledge, 2010.

Schalk, Peter. “On Religion, Language, Kinship, and Caste among Īḻattamiḻs in the European Diaspora,” i Knut A. Jacobsen og Ferdinando Sardell (red.), Handbook of Hinduism in Europe. Leiden: Brill, utgivelse 2019.