Ny læreplan 5: Den politiske dimensjonen

Ny læreplan 5: Den politiske dimensjonen

Geir Skeie, UiS

Geir Skeie, UiS


Myter og politikk i læreplanarbeid

...for å forstå noen norske politikere sitt ønske om å gi den suverent (!) største og mest ressurssterke religiøse bevegelsen i Norge et slags majoritetsvern i KRLE-faget, tror jeg vi må anerkjenne, at sett innenfra oppleves overgangen fra 95% til 70% oppslutning [i Den norske kirke] som en kraftig reduksjon.
Inge Andersland, NLA

Inge Andersland, NLA

Læreplanarbeid har mytisk potensiale. Ettersom årene går, overtar anekdotene for erindringen, og lange, trauste møter blir til semi-konspiratoriske kupp, hvor den ene eller den andre agenten sørget for at akkurat sitt perspektiv fikk en dominerende plass.

Selv var jeg tidlig ute denne gangen. Dagen etter at utkastet til læreplan i KRLE kom i mars, med sine «kristendom og andre»-formuleringer, satt jeg på seksjonsmøte ved NLAs lærerutdanning og la ut om hvilke krefter som måtte ha stelt i stand dette. Jeg så for meg at læreplangruppa hadde havnet på sidelinjen og at det var en liten gruppe politikere, som i kraft av nettverk og posisjon, selv fikk sette formuleringer direkte inn i læreplanen.

Litt senere på våren møtte jeg Geir Skeie, og jeg så på et vis frem til å få bekreftet mine mistanker om hvordan noen få norske politikere hadde satt fagmiljøets representanter ut av spill. Jeg har forsket på norske politikeres ideer om religions- og livssynsfaget i seks år, og tenkte nok at dette var noe jeg hadde ordentlig god greie på.[1] Det er alltid kjekt å ha rett. 

Men så sier Skeie at det var læreplangruppen som hadde laget de formuleringene! Og forteller videre akkurat den samme versjonen som nå er bevart i podkastformat. 

KrF fikk inn en formulering i den nye flertallsregjeringens plattform om å «Sikre at om lag halvparten av undervisningen i KRLE skal brukes til kunnskap om kristendom. De nye læreplanene og kompetansemål må gjenspeile dette.»[2], og det er grunn til å tro at når kompetansemålene nevnes her så er det en respons på læreplanskissen, som hadde kommet høsten 2018.

Men der jeg trodde at det nå hadde vært helt andre penneførere på saken, var det altså den helt vanlige læreplangruppen, som på sitt siste ordinære møte, fikk spørsmål om de ville gjøre noe med forslaget sitt i lys av den nye regjeringsplattformen. Og det var altså de som landet på den løsningen som ble foreslått i mars 2019, og som fra august 2020 vil være gjeldende læreplan i KRLE. Skivebom fra min side.

Samtidig er det interessant å høre hvordan Skeie resonnerte. I episoden forklarer han at en relevant del av begrunnelsen for endringene læreplangruppen foreslo, var risikoen for at det kom til å skje noe verre om de ikke gjorde noe. Dermed kan læreplanen også på dette punktet forstås som et kompromiss, men her mellom faggruppen på den ene siden, og forestillingen om den politiske viljen på den andre. Altså: Hvis læreplangruppen sørger for å komme den politiske viljen i møte, øker det sannsynligheten for at de viktigste grepene gruppen har tatt, blir stående.

Derfor er det fremdeles riktig å si at politisk styring igjen har fått gjennomslag i KRLE-faget, helt ned til hvilke ord som brukes i kompetansemålene i læreplanen. Opplæringsloven §2-4 sin insistering på at «Kristendom, religion, livssyn og etikk er eit ordinært skulefag…» står fremdeles ikke til troende. Men fortellingene om detaljstyring, kupp eller skjulte bakkanaler faller fort i møte med den nøkterne versjonen til Skeie.

Det tydeligste resultatet av politisk styring av KRLE-faget er uansett det Skeie forteller at forelå som premiss for den nye læreplanen, og som gruppen ikke kunne endret selv om de ville. Kristen religion er gitt en særstilling i fagets navn, i opplæringslovens angivelse av undervisningen i faget og i formuleringen fra 2015-planen, om at omlag halvparten av undervisningstiden i faget skal brukes på kristendomskunnskap.

Jeg kunne godt tenke meg å få vite mer om hvordan dette siste premisset ble forelagt læreplangruppen. Det står ikke i Opplæringsloven at tiden i faget skal fordeles på denne måten, men det kom inn (igjen) i læreplanen som følge av avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti fra Nydalen i 2013.[3] Dersom det ble gitt en skriftlig instruks til gruppen om å videreføre læreplanen i KRLE på dette punktet, hadde det vært interessant å se hvordan den var utformet.

I sum kan en oppfatte de politiske grepene, som stortingsflertallet siden 2013 har tatt med religions- og livssynsfaget, som tiltak for å beskytte, sikre eller verne om kristendoms posisjon i faget. Hvorfor ønsker det politiske flertallet å gjøre det?

Hvis kristendommens posisjon som religiøs tradisjon i Norge er spesiell og selvsagt (og det mener jeg forsåvidt at den er), da trenger den vel ikke ekstra beskyttelse i lover og læreplaner? Det trenger den bare hvis den er truet.

Nå er det riktignok en hel del som vil ha seg frabedt å bli assosiert med kristendom bare fordi de er norske, og som ikke ønsker kristen forkynnelse for barna sine i den offentlige skolen, men ingenting av dette blir sikret gjennom den “særstillingen” som kristendom gis av det politiske flertallet. Jeg tror derfor det er en annen trussel som den politiske sikringen av særstillingen skal motvirke.

Jeg oppfatter dette politiske grepet som en form for usikker majoritetsreaksjon. I norsk sammenheng har verdihegemoniet vært svært tett knyttet til kristen tro og tenkning, og det politiske flertallet har kunnet oppfatte det som felles for (nesten) alle. Det er ikke lenge siden Den norske kirke klarte seg fint uten medlemsregister. Hva skulle den med det i et samfunn hvor alle vanlige folk hørte til kirken?

I den ene av de to stortingsdebattene om religions- og livssynsfaget i Norge som jeg analyserte i avhandlingen min, sa Jon Lilletun (KrF) følgende:

“Det at vi blir fleirkulturelle skal vi sjølvsagt ta omsyn til. Men er det rimeleg at det at vi har fått nokre prosent med eit anna livssyn, skal føre til at dei andre over 90 pst. må endre si verdiforankring?” (Stortingets forhandlinger 1994-1995, Forhandlinger i Stortinget, s. 2403)

På samme måte er det representanter fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre som gir uttrykk for at religionen for de norske er kristendom.[4]

Med det utgangspunktet, en nesten total tilknytning mellom Norges befolkning og kristen religion, kan en tenke at kristendom er svekket i dagens Norge, og at politikken bør motvirke denne svekkelsen. Altså, for å forstå noen norske politikere sitt ønske om å gi den suverent (!) største og mest ressurssterke religiøse bevegelsen i Norge et slags majoritetsvern i KRLE-faget, tror jeg vi må anerkjenne, at sett innenfra oppleves overgangen fra 95% til 70% oppslutning som en kraftig reduksjon. Det er erfaringen av enheten som gikk tapt.

Samtidig viste analysen min av stortingsdebatten i 2008, om endringer av det daværende KRL-faget i kjølvannet av dommen mot 1997-varianten av faget i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen, at det daværende stortingsflertallet (Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) ikke så det som en politisk oppgave å styrke, sikre eller opprettholde en kobling mellom det norske og det kristne. Disse representantene gav i stedet uttrykk for at en slik kobling først og fremst hørte til historien, og hadde historisk verdi, men ikke var noe som burde gjøres styrende for den norske skolen i samtiden.[5] De delte altså ikke den vurderingen som både da og nå gjøres av partier som Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. I lys av den uenigheten kan vi nok forvente at siste ord ikke er sagt om hverken K’er eller regler for fordeling av timetall.

I forlengelsen av det Skeie forteller i denne episoden merker jeg at det er andre faktorer i læreplanprosessen jeg blir mer nysgjerrig på. For eksempel, hvis vi tenker på læreplanrevisjoner som en maktkamp, eller i alle fall en prosess hvor ulike aktører har forskjellige interesser og varierende mulighet for å realisere disse, hvilke konsekvenser har det at så mange i fagmiljøene ikke engasjerer seg i reformen før det foreligger forslag til læreplaner i de enkelte fagene?

Slik jeg oppfatter «Fagfornyelsen» har det vært noen tunge ideologiske premisser på plass helt siden Ludvigsen-utvalget og Fremtidens skole. Det har handlet om prioriteringer, mulighet for dybde, større krav til relevans og til dette at kompetanse skal kunne tas i bruk i ukjente sammenhenger. Alle disse punktene kan og bør diskuteres. 

Det er også klart at disse premissene ikke først og fremst er noe som er tenkt ut i nasjonal sammenheng, basert på analyser av norsk skolegang. Vi har etter hvert fått mye norsk forskning som påviser, diskuterer og problematiserer hvordan internasjonale organisasjoner, som OECD, fungerer som premissleverandører for norsk utdanningspolitikk.[6] For min del er jeg redd det er sånn at for et flertall av oss i fagmiljøet så «treffer» ikke en læreplanreform oss skikkelig før det foreligger et nytt utkast til læreplan i vårt eget fag. Da reageres det til gjengjeld kraftig, slik det også ble gjort denne gangen. Men jeg lurer på om ikke denne faglige mobiliseringen burde kommet tidligere, og i en bredere allianse, om den skulle hatt mulighet til å påvirke de store linjene i læreplanrevisjonen. Det er kanskje en utopi, men jeg tror vi bør ta imot alle gode forsøk på å samle kreftene på tvers av skolefagene. 

Med tanke på den politiske dimensjonen er det forøvrig interessant at den første læreplanen i religions- og livssynsfaget i den offentlige skolen i Norge som ikke nevner Bibelen ble fastsatt av en flertallsregjering hvor KrF er med. Jeg tolker det som at andre partier i regjeringen (la oss si Høyre), har satt foten ned for å skulle ta læreplansjangeren tilbake til en tid da politikerne hadde større kontroll med innholdet i faget – for det tror jeg flere av dem kunne ønske seg. Men da kan det altså hende jeg driver med mytespredning.


Referanser

[1] Resultatet av den forskningen finnes nå her: http://hdl.handle.net/11250/2624974

[2] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/politisk-plattform/id2626036/#kunnskap

[3] https://www.krf.no/globalassets/vedlegg/avtaler/samarbeidsavtalen.pdf

[4] Se analyse og diskusjon i kapittel 4.3.2 og 4.3.3 av avhandlingen, s. 123-136.

[5] Se analyse og diskusjon i kapittel 5.3.1 av avhandlingen, s. 179-186.

[6] Se presentasjon i kapittel 3.3.1 av avhandlingen, s. 63-67.