barnekonvensjonen

Ny læreplan 3: KRLE + selvutvikling = sant?

Ny læreplan 3: KRLE + selvutvikling = sant?

 
Ragnhild Laird Iversen, USN

Ragnhild Laird Iversen, USN

Knut Aukland, OsloMet

Knut Aukland, OsloMet

 
 

Hvilke lærere ønsker vi? 

Selv har jeg ofte lurt på om vi egentlig burde ha to ulike fag, knyttet til ulike aldersgrupper? La de yngste øve seg med opplæring i mangfold, demokratiske verdier og samvær mer eksplisitt, mens de eldre får eksponeres for religionsvitenskapens instruerende dypdykk...
Adrian Johansen Rinde, UiS

Adrian Johansen Rinde, UiS

De nye læreplanutkastene er her, og KRLE-podden har på forbilledlig måte representert det meningsmangfoldet som faktisk finnes rundt hva religionsfagene i skolen kan og bør være. Det er mye som burde kommenteres med selve utkastene. Steget bort fra de ofte essensialiserte verdensreligionene er i tråd med religionsvitenskapelig forskning og diskurs, og burde applauderes. Det er uheldig at dette, i de nyere utkastene, ble omgjort til «Kristendom og andre religioner», som fremstår som en politisk motivert symbolsk gest heller enn noe som faktiske fagpersoner har kjempet frem som en del av en faglig debatt med tydelige argumenter for og mot. Dermed kjennes det fånyttes å skulle forholde seg til dette som om det faktisk var en diskusjon vi kunne ta del i, heller enn en befaling som kom fra oven og som vi beklageligvis må forholde oss til. Det er mulig at effekten av dette blir minimal og først og fremst symbolsk, men det er likevel et tydelig tilbakeskritt fra læreplanutvalgets uttalte mål om å «gå bort fra å organisere fagene med utgangspunkt i verdensreligionene, og heller bygge opp fagene tematisk med vekt på at elevene skal utforske og forstå».

Jeg har selv vandret inn i religionsdidaktikken fra religionsvitenskapen, og bærer med meg en del antagelser om hvordan man gjør religionsfag, vel, faglig fra denne bakgrunnen. Generelt fremstår det som et problem at det er noe som skurrer i overgangen fra Religion og Etikk, som det undervises i under tredje og siste år på studiespesialisert videregående skole, og til religionsfagene man gjerne finner på universiteter og høyskoler den følgende høsten. Dette manglende overlappet finner man igjen som lærerstudent i religionsfagene. Fra religionsvitenskapelig hold blir man presentert for nyanserende og dekonstruerende post-strukturalistiske religionsfremstillinger som maler et bilde av religion som iboende komplisert og omdiskutert, med utallige unntak til hvert eneste forsøk på å formulere en regel. Samtidig må lærerstudentene forberede seg på, og gjennomføre, undervisning for barn og unge hvor eksempelvis «sentrale trekk i hinduismen» skal hastes gjennom på noen korte økter mellom friminutt og mattetimer. Det er mye som kan og bør sies om denne overgangen, men om de nye læreplanutkastene klarer å skape en sterkere kontinuitet mellom vitenskapsfaget og skolefaget så er dette av det gode. 

Samtidig har jeg blitt mer og mer klar over at vi er, som nevnt, mange ulike mennesker som ønsker veldig ulike ting av religionsfagene i skolen. Fokuset mitt på overgangen mellom universitet, høyskole og videregående gjør at jeg ser langt mindre på hva som rører seg i barne- og ungdomstrinnet, og dermed er det mange problemstillinger som jeg ikke er klar over. Det fremstår som selvsagt som absurd å kreve det samme på alle nivåer. Førsteklassinger burde ikke pugge Durkheim og Eliade, eller bli skjelt ut fordi de representerer religioner essensialistisk og unyansert. Like fullt burde vi ha med oss fremgangen på fagfeltet i bakhodet når vi planlegger fagundervisning – så vi unngår å bruke våre profesjonelle liv og den tilliten vi har fått fra samfunnet vi er en del av på å lyve til barn. Jeg er usikker på om de nye læreplanutkastene klarer denne balansegangen bedre enn de gamle, og jeg tror det er mye faglig og verdimessig uenighet som kan forstås som en diskusjon om dette spørsmålet. 

Flere podcastgjester og kommentatorer har snakket om barns behov for å ta utgangspunkt i det nære og personlige, kontrastert mot det at man ikke skal tvinges til å blottlegge sin religiøsitet som en del av pålagt skolegang. Det er også mange didaktiske problemer og muligheter knyttet til å bruke elevenes egne posisjoner i undervisningen. I verste fall kan de gjøres til representanter for religionen eller livssynet som sådan, som bærer med seg ansvar for å forklare og forsvare alle sine trosfeller. I beste fall kan de bli nærliggende og opplysende eksempler på hvor mange ulike måter det er å være kristen, muslim, ateist eller noe annet på. Disse ytterpunktene er både faglige og etiske av natur. Her posisjonerer vi oss gjerne verdimessig og didaktisk, og de ulike poengene vil ha ulik tyngde og fokus alt etter hvilket trinn vi diskuterer. 

Litt forenklet kan vi fremstille diskusjonen om hva religionsfagene skal være som to ytterpunkter: de første ønsker et fag sentrert rundt samvær og samtale om identitet, kultur og verdier, som handler om møtet med hverandre og evnen til å sameksistere, ut over det som inngår som både krav og naturlig del av undervisningen i alle skolefag. Det andre faget som ofte omtales er mer direkte knyttet til vitenskapsfaget, og ofte markant religionshistorisk, hvor religion fremstilles omtrent slik historie fremstilles i historiefagene, som noe det er viktig å ha kunnskap om og forståelse for på mange nivåer, om man skal klare å navigere og fortolke seg gjennom den virkeligheten vi deler. I den grad faget skal handle om identitet, kultur og verdier så blir det gjerne fremstilt som noe man lærer av å eksponeres for slik disse har utfoldet seg i verdenshistorien og samtiden, heller enn å fortelles hvilken identitet, hvilken kultur og hvilke verdier man bør bringe videre inn i fremtiden. 

Læreplanene vi har hatt, og læreplanene vi ser ut til å få, virker som forsøk på å gjøre begge deler samtidig. Reaksjonene på læreplanutkastene virker opplagte. Nå har religionsvitenskapen fått dratt tauet litt lengre mot sin banehalvdel, i det minste nok til å oppdatere faget på den nåtidige religionsfaglige diskusjonen, og da vil tilhengere av religionsfaget som samtaletrening og kulturmøte naturlig nok poengtere at de ikke ble prioritert på samme måte i denne omgang. Selv har jeg ofte lurt på om vi egentlig burde ha to ulike fag, knyttet til ulike aldersgrupper? La de yngste øve seg med opplæring i mangfold, demokratiske verdier og samvær mer eksplisitt, mens de eldre får eksponeres for religionsvitenskapens instruerende dypdykk i hvordan religion og kultur har utartet seg gjennom tidene.

Disse ulike visjonene for skolefagene i religion og etikk har også ulike ønsker og krav til de som utdanner seg til å bli lærere i disse fagene. Et religionsvitenskapelig orientert fag vil fokusere primært på fagkunnskaper, øvelser og ferdigheter fra de religionsvitenskapelige tradisjonene og underdisiplinene, supplert med fagdidaktikk og pedagogikk. Men hva er primærkunnskapene til lærere i et fag som skal sentreres rundt kulturmøte, mangfoldskompetanse og verditrening? Hvilken fagbakgrunn burde disse da eventuelt ha? Er religionsfag rett kontekst for disse?

En rolle som verdiformidler, ut over det som inngår i arbeidet til skolen som helhet på tvers av fag, er i hvert fall ikke en jeg selv kjenner meg spesielt komfortabel i, eller som studiepoengene mine i religion, historie og filosofi har forberedt meg nevneverdig på. Etikken, i de nye læreplanutkastene, er formulert primært som etisk analyse og refleksjon, og fremstår for meg som noe som er vesensforskjellig fra verdiformidling, selv om jeg skjønner at det er rom for ulike lesninger.[1]

Om noe så er det vel heller pedagogikken som er innom disse temaene, men også der møter man utallige ulike tolkninger og posisjoner som kontrasterer og overlapper med hverandre. Hvilken tolkning av «toleranse» skal du fremme? Og hvordan? Dette er ikke problemer som blir løst av en fagplan, og ikke av de 30 studiepoengene mange lærere har i pedagogikk. Dette er en større diskusjon om skolen og skoleverket som helhet, heller enn noe som burde diskuteres med utgangspunkt i religionsfagene.

[1] Se f. eks. Leganger-Krogstad sin kommentar som nettopp argumenterer for verdiformidling.